De fleste mennesker her i landet svømmer etterhvert i en strøm av teknologi som er så sterk at dypdykk er vanskelig. Gjennom kommersielle produkter oppmuntres befolkningen ikke akkurat til skapende virksomhet, men heller til å ta til seg de ting som legges ut til salg. Definisjonen av hva som er vettugt innhold overlates til markedskreftene.

Næringslivet gjør imidlertid i økende grad godt arbeid som sponsorer, i slike sammenhenger uten å ha som ambisjon å styre innholdet. Denne type samarbeid er en forutsetning for relevant produktutvikling og markedsplassering. Det er også positivt i perspektivet om at en god samfunnsmodell skapes gjennom samarbeid mellom flere sektorer.

Skape noe selv

Nå er det i og for seg ikke så galt å være konsument, men timeplanen for et kulturliv må ikke settes av markedskreftene – det er et offentlig anliggende, spesielt for en liten kulturkrets som den vi har i Norge. De fleste politikere synes å være enige i akkurat dette.

Men informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) leder oss over i en ny situasjon fordi denne type redskaper innebærer en arbeidsmåte og et praktisk vokabular som fremdeles er ukjent for mange, og de oppnår derfor ikke samme grad av gjenkjennelse som for eksempel dansetrinn, penselstrøk eller anslag på piano. For at teknologien ikke skal oppleves bare som «noe» som kommer utenfra, må man lære seg å lage noe med den selv – skapende virksomhet. Dette ansvaret er av en eller annen grunn ikke et tema i valgkampen.

En integrert prosess er nødvendig, hvor teknologien utvikles i samarbeid med de som skal bruke den – også spesielt viktig for vår lille hjemlige kultur. I 1997 og årene fremover er det her kulturlivets største utfordring ligger, og det medfører også et ansvar for politikerne.

Driftsmidler mangler


Institusjoner som NoTAM (musikk) og Atelier Nord (visuell kunst) har etterhvert blitt etablert og gjør godt arbeid, men adekvate driftsmidler mangler, med den konsekvens at elektronisk baserte kunstuttrykk stadig marginaliseres. Lite hjelper det også at når Norge skal presenteres i utlandet, så trekkes teknologibaserte uttrykk sjelden frem, og tydelig ser vi dette i for eksempel Utenriksdepartementets bruk av musikk og i de utenlandssatsninger Rikskonsertene står for.

Bildet som gis utad er satt på spissen at utviklingen i Norge stoppet i slutten av forrige århundre. At musikk som spilles faktisk en gang i mellom er skrevet av en komponist som ennå lever, hjelper lite, siden formatet fremdeles er gammelt og forlengst utprøvd.

Dette er ingen klagesang


Hva er det som gjør dette lille polemiske innlegget til noe mer enn en alminnelig klagesang og uttrykk for dårlig fordøyelse? Jo: Det finnes mange grupper skapende som ikke kjenner seg igjen i det organiserte
kunstlivet, og nye generasjoner kommer hele tiden til. Svært mange er teknologiorientert, og at den digitale virkelighet skaper mennesket om i sitt bilde har de forlengst tatt til seg.

Konsekvensene av den gammeldagse og visjonsløse politikken beskrevet ovenfor er at de holdes utenfor – marginaliseres enda en gang. Den livserfaring og kunnskap, forskertrang og utviklingsvilje de besitter når i stor grad ikke offentlighetens øye og øre, verken her eller utenlands.

I norsk kulturpolitikk er det slik at fortidens uttrykk definerer hvordan nåtiden burde ta seg ut, (for å vri litt på et kjent utsagn), men fortiden holder ærlig talt ikke tritt med utviklingen av teknologibaserte uttrykk. Hvorfor er det så få politikere som er villige til å forlange at kulturlivet anstrenger seg for å gi plass og vekstmuligheter til slike uttrykk?

Koblingen skole – kunst for dårlig


De som leker best er barn og kunstnere: De stuper inn i nye materialer de ikke kjenner, og finner mening og sammenhenger som kan brukes. Barn fordi de er barn, og kunstnere på grunn av utdannelse og legning. De nye læreplanene for skolen tar et godt skritt i retning av å legge dette til rette som et premiss for undervisningen, men koblingen skole – formidling og de profesjonelle kunstmiljøer er dårlig, selv om spirer som for eksempel Bryt Lydmuren (del av Ultimafestivalen) finnes.

Den mest spennende utviklingen i kunstlivet skjer nå gjennom krysspollinering mellom forskjellige estetiske fagfelt, teknologi-, og vitenskapsmiljøer. Digitale data kan lett flyttes fra et domene til et annet, slik det lenge har blitt gjort i computermusikken. At de samme datastrukturer kan både ses og høres, for å ta et kjent eksempel fra NoTAMs arbeid, gjør det lettere å se sammenhenger som til nå har vært lite påaktet, og kunstnere ser raskt de muligheter for faglig utvikling som ligger i dette.

Den samme tendens finnes i vitenskapelige miljøer som for eksempel hos musikkvitenskap, hvor man nå kan arbeide med hvordan forskjellige representasjonsmåter viser forskjellig datastrukureres sammenheng og egenart. Samarbeid på tvers av faggrensene begynner etterhvert å bli mer en regel enn et unntak. Det er forbausende at nesten ingen politikere tar offentlig stilling til hvordan slike prosesser bør styrkes og få større konsekvens for den samlede kulturpolitikken.

Man lærer best når man skaper, og skapende virksomhet må inn i ordinær undervisning, slik at man tidlig lærer seg å anlegge strategier for å koble sammen forskjellige typer informasjon i sitt eget bilde. Dette er et av kjerneområdene for utviklingen av intermedia, og vesensforskjellig fra tradisjonell linjær pedagogikk. Dette bør være relevant som tema i en valgkamp.

Mangelen på offentlig debatt


Samtidsmusikkmiljøet har i løpet av de siste år ikke maktet å stille på bena en fornuftig offentlig debatt om noe som helst, annet enn surmuling om lave publikumstall og dårlige kritikker i avisene. Sommerens litteraturdebatt om Solstads meddelelsesproblem er i alle fall en spire til diskusjon, om enn sped og lite egnet for annet enn trening på feilskjær i bane rundt den store samtalen.

Kulturlivets maktesløshet er allikevel tydeligst i kvasidebatten om operaen, hvor man i flere år har diskutert hvor den skal ligge, og nå i senere tid hvem som skal betale, men overhodet ikke hva den skal
inneholde. Det er kanskje også nettopp dette som gjør at Kulturdepartementet tar slik tid med å bestemme seg for hva som skal gjøres; hvordan man skal sikre at Operaen faktisk bidrar til nyskaping, og ikke bare fortsetter å sette opp det som var nytt for svært mange år siden. Der mangler det også en visjon, ikke bare avklaring på garderobe- og produksjonsforhold. Dette er den største offentlige kultursatsningen siden OL på Lillehammer, men av en eller annen grunn heller ikke et valgkamptema, og er ikke det underlig at de som ønsker seg å styre Norge ikke finner dette verd å kommentere en gang?

Finnes det da ingen politikere som ser det som tjenlig å gå ut med en visjon om en kulturpolitikk som kobler seg mot teknologi og utdanning – der grunnlaget for utviklingen ligger? Hvorfor i all verden er ikke dette et tema for partienes kulturpolitikk nå som vi går mot et tusenårsskifte?

– Jøran Rudi, september 1997