Manifester springer ut av visjon og vilje, og vilje blir aldri mangelvare. Visjonenes tid er heller ikke akkurat forbi, men avstanden mellom ide og det som lar seg gjennomføre er etter hvert blitt såpass liten at mange visjonærer allerede beveger seg i fortiden, og enda flere står i umiddelbar fare for å havne der. Imidlertid er det ikke slik at vi alle «følger så dårlig med», eller at «vi er så langt etter». Det er vel heller slik at samtiden beskrives i parallelle virkeligheter som ikke alltid er godt nok orientert om hverandre eller berører hverandre i nevneverdig grad. Et enormt kulturelt mangfold gjør det vanskelig for hver og en av oss å få en god nok oversikt over helheten, og eldre tiders linearitet blir derfor uinteressant i både vurderinger av – og gjetninger i – dagens kunstlandskap. Dagens intellektuelle kunstneriske situasjon er ikke lenger bare kunstnerisk eller akademisk, men er ispedd sterke behov for kunnskap om utviklingen i andre fagfelt, både tekniske og kunstneriske.

Visjonene har fått mindre preg av å være hallusinasjoner, og har i stedet blitt til en form for kvalifisert gjetning med utgangspunkt i spesialkunnskap, tidvis ispedd humanistisk baserte bekymringer om menneskehetens ve og vel. Her er vi vel også ved manifestets kjerne som genre – ønsket om at fremtiden skal bli bedre enn nåtiden. Dagens parallelle virkeligheter anviser imidlertid ingen utviklingsretning som den eneste eller beste, og den humanistiske bekymring kommer i klemme – det finnes ingen entydig vei fremover, og det er altfor lett å ende opp med generelle spådommer og ønsker om en velferdsstat av godt, gammelt merke.

Fremtidsrettethet er en mangel i det norske kunstlivet, som på nær sagt alle administrative og institusjonelle nivåer fokuserer på behovet for å bevare fortiden. At den historiserende tendensen er sterk, er ikke vanskelig å forstå, siden den henvender seg til virkeligheter som har eksistert lenge. Og dermed kan enkelte virkeligheter avvise utvikling som en interessant parameter. Dersom det politiske og organisatoriske arbeidet gjøres godt nok i de konserverende miljøene, vil det også i fremtiden finnes midler til å opprettholde eksistensen, med beskyttede arbeidsplasser uten særlige krav til relevans for det øvrige samfunnet. Historisismen binder videre kvalitet til fortid, og de tilbakeskuende virkelighetene underminerer utviklingsmulighetene for fremtiden, både i mental og økonomisk forstand.

Det moderne fokuset på prosess fremfor verk, og på nye sammensatte kunstopplevelser hvor skillelinjene mellom genre utviskes, lever og videreutvikles i noen av de parallelle virkelighetene. Kunstlivets utfordring er å sørge for at historisismens hegemoni brytes, slik at vi kan oppnå en situasjon hvor alle parallelle virkeligheter betraktes som verdifulle deler av kunstlivets hele, og at aktørene tar ansvar for helheten, fremfor å bare dra i hvert sitt hjørne av teppet og kun kjempe for sine hjertesaker. Muligheten er avgjort til stede, men det er et godt stykke frem til bevilgende myndigheter og musikklivets større aktører opptrer med denne type ansvarsfølelse.

Om noen år vil det være vanlig med overføring av sansedata mennesker i mellom. Alle bærer en computer med seg i klærne, er på nettet hele tiden, og bilde og lyd projiseres direkte inn på retina, til trommehinnen, eller inn i nervesystemet.

Overføringen av sansedata gjør at vi kan oppleve andres opplevelser, og den tette kommunikasjonen gjør at den individuelle personligheten blir mindre tydelig og interessant enn før. Selvpublisering vil være enda mer vanlig enn i dag, og dette vil ha konsekvenser også for kunstvirkelighetene. Det vil bli lettere å forstå utilgjengelig musikk når vi kan få sansedata fra den som har laget den, eller som fremfører den. Det blir neppe nødvendig å skrive ut eller engang å programmere musikken, og siden man kan lagre og mikse signalstrømmer av sansedata fra mange mennesker, så kan brukerne også oppleve musikkonstruksjoner som komponistene selv verken har hørt eller forestilt seg.

Dette kommer til å bli morsomt! Men blir det bare mer verden, eller blir den faktisk bedre?

Jøran Rudi, November 1999